Cuba  Fakta - Om Cuba - Galleri - Rasestandard

Norsk Kennel Klubs standard for rasen - Les her!

Størrelser: Stor
Aktivitetsbehov: Stort
Pelslengde: Korthåret
Behov for pelsstell: Lite
Allergivennlig: Nei
Generell omtale: Retrievere er en gruppe apporterende fuglehunder som opprinnelig er avlet frem for å dekke et spesielt behov hos jegeren - å bringe inn skadeskutt eller dødt vilt etter at skuddet har falt. Navnet retriever kommer av det engelske retrieve, som betyr å hente. Kravene til denne type jakthunder var svært høye. De skulle være apporteringsvillige, lette å dressere, samarbeidsvillige, sosiale, hardføre og ha god hukommelse. Selv om det ikke er først og fremst som en utpreget jakthund retrieveren er mest kjent i dag, er det faktisk disse nedarvede egenskapene som gjør retrieverne til de utrolig allsidige hundene de er. Retrieverne kan nemmelig brukes til alt - i alle fall nesten. De er glimrende allround-hunder. Robuste nok til å kunne tilfredsstille de krav som stilles til en aktiv familiehund. De trekker gjerne pulken om vinteren og bærer selv sin egne proviant i kløven om sommeren.

Retrievene er sosiale og skal ha et stabilt gemytt - noe som er en forutsetning for en familiehund. Men dette er aktive hunder som må få lov til å få utløp for sin energi. Enten i form av turer i skog og mark eller annen type trening. Det skal være seg jakt, spor, lydighet, agility eller andre bruksaktiviteter.

Retrieveren er en mangesidig brukshund også i samfunnets tjeneste. Det er en meget anvendt førerhund. Politi og tollvesen bruker i hovedsak retrievere i søk etter narkotika. Innen forsvaret spesialutdannes det retrievere som skal finne bomber og miner. Og blant redningshundene som skal finne mennesker tatt av snøras, personer som er savnet i ruiner eller forsvunnet på annen måte, finner vi retrievere godt representert.

Rasens robuste gemytt og ukuelige arbeidsvilje gjør retrieverne spesielt egnet til søksarbeid. Enhver jeger av hjortevilt vil kunne ha stor glede av en retriever til å spore opp skadeskutte dyr. Denne typen hunder viser seg å ha spesielt gode sporingsegenskaper, og som viltsporhunder er de meget dyktige.

Det er viktig å merke seg de individuelle raseforskjellene, men fellesnevneren er apporterende fuglehund. I generasjoner har man lagt vekt på egenskaper som igjen har resultert i en hund som er nervesterk, samarbeidsvillig og robust, og det er nettopp dette som gjør retrieveren til den utrolig allsidige hund den er.

Rasestandard: Labradoren er en av de mer populære retrieverne, spesielt blant bruksfolket. Den er uten tvil den rasen som har hevdet seg best innen de fleste bruksområder. Rasen er engelsk. Labradoren skal være en sterkt bygget og svært kompakt hund som utstråler aktivitet. Pelsen er kort og tett og skal ha vannavstøtende underull. Fargen kan være sort, gul eller sjokoladebrun, alltid ensfarget.

Høyden for hanner er 56-57 cm, tispene mellom 54-56 cm. Den er også en glimrende familiehund, vel å merke for den aktive familie. Labradoren er en sterk og robust hund, som må få utløp for sin energi. Mange har nok blitt overrasket over dens tilsynelatende utømmelige energi og livlige vesen, spesielt under oppveksten. Labrador retrieveren er mye brukt som førerhund, og er helt i toppen blant elitehundene innen apportering- og sporaktiviteter.

Labrador Retriever..
(fra retrieverhåndboka)

Det vi helt sikkert vet om labradorens opprinnelse er at den ikke stammer fra Labrador. Flere teorier har vært lansert om labradorens tilblivelse, og i dag er man vel noenlunde enige om at rasen stammer fra Newfoundland og er etterkommer av St.Johns hunden. En beskrivelse fra 1814, nedskrevet av en observant engelsk oberst, forteller at St. Johns hunden var en svart hund på størrelse med en pointer. Pelsen var kort og tett, den var rask til å svømme og løpe. Som jakthund var den glimrende, ikke minst som apportør på fuglejakt.

Beretninger sier at fiskere brukte disse hundene til å apportere fugl, fisk og annet vilt. Datidens fangstliv var ingen spøk og hundene som ble brukt måtte være tøffe og hardføre. De skulle hive seg ut i den kalde sjøen uten å la seg merke av opprørt hav, om nødvendig måtte de trekke tunge sleder over lange strekninger slik at fangsten kom i hus. Fiskerne fra Newfoundland brakte hundene med seg over til England. Havnebyen Poole hadde på 1800-tallet en meget livlig handel med Newfoundland, og enhver skipper med respekt for seg selv hadde en eller flere hunder om bord. Slik fikk engelskmennene stifte bekjentskap med denne røffe og apporteringsvillige jakthunden. Engelskmenn har alltid hatt stor sans for spesialister og ble imponert over St. Johns hundens apporteringsegenskaper. Velstående adelsmenn fattet interesse og betalte til dels ublue priser for hundene. St. Johns hunden, eller St. Johns labrador som den etter hvert ble kalt, ble brukt som apportør av allslags vilt. De var meget høyt verdsatt og ble kun gitt bort som eksklusive gaver til nære venner og bekjente. Først mot slutten av 1800-tallet ble labradoren også kjent utenfor de engere kretser.

Hertugen av Buccleuch og lord Malmsbury var begge meget sentrale personer ved etableringen av labradoren i England. De importerte hunder og baserte den videre avl på disse importene uten å krysse inn andre raser. I 1885 ble det innført en lov som skulle verne om saueholdet på Newfoundland. Loven innebar at det ble svært så dyrt å eie hunder ? en spesiell skatt som for øvrig var høyere for tisper enn for hannhunder medførte at hundeholdet gikk sterkt tilbake, og de fleste tispevalper ble avlivet. Senere kom de strenge karantenebestemmelsene for innførsel av dyr til England. Nå måtte alle dyr stå seks måneder i karantene før de fikk slippe inn i landet. Disse restriksjonene la selvfølgelig en demper på innførselen av nye hunder.

Hertugen av Buccleuch skriver i 1887 om sine hunder. "Vi kaller hele tiden mine hunder for labradorer og jeg har holdt rasen så ren jeg har kunnet siden jeg fikk dem fra Poole". Og det er disse adelsmenns hunder våre labradorer stammer fra. Spesielt kan nevnes den sorte Buccleuch Avon, en hannhund hertugen av Buccleuch fikk i gave fra lord Malmsbury. Avon ble født i 1885 og kan sies å være stamfaren til dagens labrador. Man begynte å føre stamtavler i 1870-årene, men rasen ble ikke godkjent av den engelske kennelklubben før i 1903. I 1916 ble British Labrador Club stiftet. Frem til 1900 ble labradoren eller St. Johns hunden alltid omtalt som sort av farge. Etter all sannsynlighet ble det nok født både gule og leverfargede valper, men disse ble enten avlivet eller regnet for "ikke renraset". På Bowes Museum i England finnes det et oljemaleri fra 1848 hvor MRS. Bowes er portrettert. Ved hennes føtter ligger en gul hund ved navn "Bernadine". Et annet maleri av bare hunden forsterker inntrykket av at "Bernadine" må være en gul labrador eller St. Johns hund. Den første gule labradoren som ble registrert var Ben of Hyde født i 1899. Begge hans foreldre var sorte. Etter hvert ble den gule fargen akseptert av flere oppdrettere som fattet interesse for fargevarianten. En foregangsfigur var Mrs. Wormald. Hun er kjent for sitt labradoroppdrett under kennelnavnet Knight. Ved en anledning ble hun henvist til golden ringen med sin gule labrador. Dette ga støtet til opprettelse av The Yellow Labrador Club i 1924. Standarden var til å begynne med noe forskjellig, men i dag er det en felles standard for alle de tre fargevariantene. Labradoren er den av retrievervariantene som først satte sine labber på norsk jord. Nordmenns interesse for retrieverne ble først vekket da norske offiserer stiftet bekjentskap med labradoren under sitt opphold i Storbritannia i årene 1940-1945. Det britiske forsvaret brukte hundene i tjeneste og da krigen var slutt tok det ikke lang tid før de første labradorene ble importert hit. Kilder kan også fortelle at det ble observert en labrador i Trondheim allerede så tidlig som i 1908.Historien er som følger: Engelske Mr. Stuart Menze of Culdares besøkte Norge og i Trondheim traff han på en hund som for ham syntes å være en sort labrador. Han ble fortalt at hundens mor var brakt drektig over fra Nord-Amerika. Den engelske herren kjøpte hunden og tok den med seg tilbake til England. Hunden ble kalt "Stranger" og ble brukt på jakt?

Usannsynlig er historien ikke, men disse aller første labradorer har definitivt ikke hatt noen betydning for rasens senere utvikling i vårt land. Først da Barnewarne Brand og den drektige tispen Knaith Caerlaverock Beetle kom fra England i årene etter 1945 ble grunnlaget for den tidlige norske labradorstammen lagt. Flere importer fulgte og da ivrige labradoreiere ønsket å stifte en raseklubb var tanken først å danne en ren labradorklubb. Nå var jo også golden retrieveren representert og etter påtrykk fra Norsk Kennel Klub ble den opprinnelig tenkte labradorklubb isteden Norsk Retrieverklubb.

Men i disse første årene var labradoren den mest kjente og populære. Antall hunder økte forholdsvis raskt og det ble i løpet av 60-årene avlet til dels meget hardt på de norske linjene. I Sverige hadde rasen fått et godt fotfeste og samarbeidet over grensen var svært så bra. Men mot slutten av 60-årene meldte allikevel behovet seg for nye importer fra England. Norge var nå på god vei til å få en egen norsk type labrador - høye hunder, med dårlig benstamme, snipete hoder, myndelignende kropper og med en hale som krøllet seg stolt over ryggen. Temperamentet var heller ikke slik det burde være? Selvfølgelig fantes det unntak og ved hjelp av dyktige oppdrettere med godt blikk for hva en labrador skulle være, ble de beste fra den norske stammen bevart og krysset med nye importer både fra Sverige og England. Resultatene lot ikke vente på seg og i løpet av noen få år var kvaliteten hevet betraktelig. Parallelt ble labradoren en umåte populær familiehund. Og den er en glimrende familiehund - for den aktive familie. Labradoren er en sterk, robust og svært så aktiv hund, og derfor er det viktig at den får utløp for sin energi. Den er utrolig allsidig, trekker gjerne pulken på fjellet, bærer kløven med glede, elsker vann og er i det hele tatt en ypperlig turkamerat. Med fare for å tråkke de øvrige i retrieverfamilien på labbene, må labradoren sies å være den rasen som har hevdet seg best innen flest bruksområder. Den er en meget anvendt førerhund, en suveren ettersøkshund, det være seg innen forsvaret og Tollvesenet som bombehund og narkotikahund, eller lavinehund, og ingen kan vel skilte seg med flere Norgesmesterskap innen viltspor enn labradoren. I lydighetsringen og innen andre former for brukshundkonkurranser er rasen godt representert. På jaktprøver har alltid labradoren forsynt seg grovt av premiebordet. Hva er det så ved labradoren som gjør at rasen kan vise til en slik merittliste? Kanskje ligger noe av svaret i at oppdrettere allerede på slutten av 60-tallet var opptatt av å markedsføre rasen som en svært allsidig brukshund. På de første spor- og jakttreningene i klubbens regi var det stort sett labradoreiere som deltok. Entusiastiske var disse pionerene og resultatene uteble heller ikke. I 1972 ble labradoren Licitha den aller første retriever som oppnådde lydighetschampionat, eller obidiencechampionat som det het den gangen. Fra før var hun utstillingschampion, og i 1975 fikk hun sitt brukschampionat. Dermed ble hun en av de ytterst få trippelchampions som finnes blant retrieverrasene. Slike prestasjoner ryktes også utenfor retrieverkretser, og etter hvert økte interessen for labradoren også innen det tradisjonelle brukshundmiljøet. Kombinasjonen en trivelig familiehund og aktiv brukshund tiltalte nok mange. Men labradoren er ikke nødvendigvis noen enkel hund og oppdra. Den er vilter og ofte svært krevende som valp og unghund. Mange har nok blitt overrasket over dens utømmelige energi og livlige vesen under oppveksten. De fleste ser jo på labradoren som en rolig og sindig hund - og det kan den absolutt bli, men det krever en fast hånd og riktig oppdragelse, i tillegg til skikkelig mosjon. Den blir sent voksen, kan være sta og egen, men når du først har fått en labrador til å jobbe med deg og ikke mot deg, ja da er det ingen grenser for hva du kan få den til å gjøre. Den har en enorm arbeidskapasitet som absolutt bør utnyttes !!

Kilde: Norsk Retrieverklubb